Karrierepratmedtrangtilabrukehodetlarge41677 768x576

Karriereprat: Med trang til å bruke hodet

Skriven 14.08.2014 under Karriereprat

Pasjonen for klatring og trangen til å bruke hodet førte Halvor Dannevig til Sogndal og Vestlandsforsking. Les hans Karriereprat og bli bedre kjent med Vestlandsforsking som arbeidsplass, som nå lyser ut tre forskerstillinger.

Halvor Dannevig har to lidenskaper i livet, klatring og forskning. Foto: Tristan Pearce

At jeg ble forsker henger sammen med at jeg aldri helt har klart å bestemme meg for hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Å være forsker er på mange måter som å fortsette å studere, bortsett fra at  leveringspresset nok er høyere. Nå har ikke karrieren min vært helt rettlinjet, jeg har forsøkt å stå i spagat mellom å jobbe i fjell og å jobbe med miljø og klima. Jeg utdannet meg til tindevegleder samtidig som jeg gjorde ferdig en mastergrad i samfunnsgeografi ved Universitetet i Bergen. Jeg var mest motivert for å jobbe praktisk når jeg var ferdig med masteren, og jeg var på det tidspunkt heller ikke ferdig utdannet tindevegleder. Derfor begynte jeg å jobbe deltid i industriklatrebedriften Aak, samtidig som jeg jobbet med fjellføring i fjellføringsbedriften Breogfjell som jeg var med å starte i 2001. Men etter hvert kom trangen til å bruke hodet mer.

Masteroppgaven min handlet om hvordan to landsbyer i Himalaya løste utfordringen med vannforsyning når breene som vannet kom fra trakk seg tilbake. I 2007 kom det internasjonale klimapanelets (IPCC) fjerde hovedrapport, og med det ble det satt et stort fokus på hvordan samfunnet skal kunne tilpasse seg konsekvensene av klimaendringer. Ikke mange hadde forskningserfaring fra dette, og dermed sluttet jeg å jobbe som klatrer på oljeplattformer og begynte i forskerjobb på CICERO senter for klimaforskning i Oslo. Her hadde jeg tre spennende år hvor jeg jobbet med å forstå hvordan klimaendringene påvirker lokalsamfunn og naturessursbaserte næringer i Nord.

54e75d1bb86c706b368b4627

Halvor under føring på Storen.Foto: André Spica

Så fikk jeg tilbud om en forskerstilling her hos Vestlandsforsking, hvor kunne jeg fortsette å jobbe innenfor samme tema, samtidig som ønsket om å jobbe mer til fjells meldte seg i stadig større grad.

Vestlandsforsking kunne tilby et spennende fagmiljø. Instituttet utfører oppdrag for offentlig forvaltning og næringsliv både nasjonalt, regionalt og internasjonalt. De teller 25 ansatte som arbeider med forskning innen klima, miljø, energi, IKT, regional utvikling og reiseliv. Ikke minst holder de til i et aktivt og internasjonalt forsking-, utdanning-, idrett- og bedriftsmiljø på Fosshaugane Campus i Sogndal. Byen som er kjent for sin vakre natur og gode forhold for aktivt friluftsliv sommer som vinter.

Men Sogndal? Hva med øl med kompisene på Grünerløkka? Muligheten til å stikke på en konsert midt i uka?

Jeg hadde et nettverk i fjell- og klatremiljøet i Sogndal fra før, og kjente også kollegaene på Vestlansforsking fra samarbeid på forskningsprosjekter. Jeg var lei av kjøre bil i minimum tre timer hver vei hver helg for egne turer eller fjelljobbing. Lei av å bruke tre kvarter på å finne parkeringsplass i gata, bære opp fuktig turutstyr i leiligheten, tørke det og så bære det ned fem etasje til kjellerboden som måtte låses med fire forskjellige låser på grunn av fare for innbrudd. Lei av å bruke en time for å komme meg ut til klatrefeltet.

Trangen til å bruke hodet og pasjonen for klatring førte meg til Sogndal. Løsningen ble en 80% stilling på Vestlandsforsking, og 20% som tindevegleder i Breogfjell AS, som på det tidspunktet etablerte kontoret sitt i Sogndal.

I fjor begynte jeg på en doktorgrad om lokal klimatilpasning, så fremover blir det mer fokus på forskning.