Karriereprat: Hva får folk til å flytte til bygda – og bli der?

Skriven 14.11.2013 under Karriereprat

Hvordan tro på å flytte dit gresset er grønnere, uten at tilværelsen man nettopp forlot snart skal virke fristende igjen? Tomas Henninge flytta fra Oslos pendling, doble cortadoer og slappe søndagsbrunsjer til Sogndal for å jobbe i nLink. Han har denne månedens Karriereprat.  

Pendel er et fint ord. Et ord for noe som svinger fram og tilbake i fast takt, og som representerer forutsigbarhet – og ro. Pendling derimot. Pendling står for lange avstander, dyr diesel og at man enda har halvannen time med kø igjen etter jobb før man faktisk har fri. Nå har jeg ikke vært spesielt tilhenger av fast takt og vane uansett, men pendling står for meg for noe som bør unngås for nesten enhver pris. Likevel er det altså tusenvis som velger pendlerlivet. Det må bety at det er goder med pendlertilværelsen som veier opp for ulempene ved det som for andre ser ut som soleklar galskap.

Å si fra seg pendlermaset er det lette. Det vil de færreste krangle på. Men så er det sånn at man raskt glemmer det negative med sånt. Verre er det med alt det positive. Det er nettopp dét man vil savne. Så hvordan skal man tro på å flytte dit gresset er grønnere, uten at tilværelsen man nettopp gikk fra snart virker fristende igjen?

Etter rekrutteringshelg i Sogndal ble Tomas begeistra for gründermiljøet på Campus.

Først og fremst må man skape et miljø med dybde og personlighet. Det må ikke bare innfri som noe artig den første måneden eller året, men som fortsetter med å gi deg overraskelser og som utvikler seg i takt med enselv. Som tilflyttingsmål har et lite bygdemiljø sånn sett visse fordeler. Spesielt med et lite miljø er at man lett selv setter preg på det. Det blir en gjenspeiling av hva man selv tar med inn i miljøet, og man kan ikke i like stor grad skylde på alle andre.

Det har bare én catch.. det krever at folk rundt deg er positive til ditt initiativ. Det oppnås i hovedsak ved at det bor mange nok likesinnede i samme bygd, og gjenspeiler igjen småbygders utfordring: Hvordan få folk til å flytte dit – og bli der. Man må over en kritisk masse. Flere bygder ser nok på tilflytting med blandede følelser. På den ene side det positive som innebærer at bygda får mer omsetning, flere tilbud, osv. Ulempen er kanskje at lokalbygdinger kan føle at de mister noe av sin identitet? Akkurat som Norge er et lite land i verdenssammenheng og vi føler en definert identitet som nordmenn, vil også en liten bygd ha en tilsvarende identitet. Og identitetsfølelsen skal man ikke kimse av. Som nordmann boende i USA var jeg til stadig forbauset over hvordan en amerikanere påstod hardnakket at de var italienske, tyske, eller for ikke å snakke om norske!? Det ble i de fleste tilfeller etterfulgt av flaue forsøk på å si “hei på deg”, “hadet bra” eller “brunost” med så hard amerikansk aksent at det ikke gikk opp for meg før senere at det var et forsøk på norsk. Det tok også tid før jeg forstod amerikaneres behov for en mer identifiserende kategori enn bare “amerikaner”. For nordmenn tar vi det for gitt at vi kan dra hvorsomhelst i verden og si man er norsk og at det vanligvis møtes av et “ahaa!” og et nikk. En liten digresjon, kanskje, men det illustrerer også poenget med identitetsfølelsen for et mindre sted. Ulempen for dem med å få utenforbygdinger inn er nettopp det – at de er utenforbygdinger og at det kan virke truende på bygdeidentiteten.

54e75cd1b86c70d20b8b45d1

Er det verdt å flytte fra bylivet for et par ekstra dager med snø i lekent terreng? Foto: Håvard Halvorsen

Sogndal har etter min mening klart innflyttingsutfordringen veldig bra. De holder ikke hardere på identiteten sin enn at andre er velkomne inn. For min del må et sted også tilby mer enn bare jobb, eller bare fritid, bare kaféer eller bare fjell. Det må ha allsidighet og kontraster. Sogndal hadde for min del ikke vært aktuelt som tilflyttingsmål uten det teknologiske arbeidsmiljøet som finnes på Campus. I tillegg skal det sies at det kunne hatt godt av litt flere bymessige tilbud.. én kafe og i praksis ett sted for å gå ut for en øl er ærlig talt litt stusselig. Samtidig kan det ikke bli bedre hvis ikke folk blir værende her og gjøre noe med det.

Det var via en kamerat i Oslo jeg fikk nyss om at det var et firma i Sogndal som utviklet roboter som averterte etter nye ansatte. Etter en enkel søknadsrunde ble jeg kalt inn til rekrutteringshelg i Sogndal. Det som møtte meg overgikk for en gangs skyld forventningene mine. I den lille bygda fantes det altså en gjeng gærninger på ca min egen alder. I det ene kontoret utviklet Rocketfarm apps for iPhone og Android. I det neste satt nLink og utviklet robotsystemer. Som ikke det var nok bestod arbeidsmiljøet også av dronefilmselskapet Falkeblikk, og SGNskis som lager førsteklasses frikjøringsski. Alle godt supportert av et Kunnskapsparken som legger forholdene til rette for gründere i bygda. Det var rett og slett den ultimate kombinasjonen av hobby og jobb.

Tilbake i Oslo var det likevel tid for å tenke seg om. Var det virkelig verdt å dra fra livet på Løkka, doble cortadoer, kebaben på hjørnet og slappe søndagsbruncher for noen ekstra dager med bra snø i lekent terreng? Greit at det ville bety slutten på pendling, men hva ville jeg savne fra storbylivet? Og ikke minst – hvor mye ville jeg savne det?

Jeg har nå bodd i Sogndal et drøyt år. Oslo savnes ikke til det daglige, men jeg er oppriktig glad for en helg i Oslo innimellom for å beholde kontakten med vennenettverket mitt. 6 timer med bil eller 40 minutter med Widerøe er det det koster, og det er det verdt.

En av grunnene til at jeg ikke har hatt større Oslo-abstinenser er nok at gründernettverket størrelsesmessig er over kritisk masse. Vi er ca 15-16 stykker totalt sett og det består hovedsakelig av innflyttere, som også er avhengig av det samme nettverket for å trives over tid. Sammen med at gründerbedriftene er lokalisert på Campus til høyskolen gjør dette til at det hersker en positiv holdning til alt som er gøyalt og sosialt. Spesielt om det har et element av galskap over seg. Til å være en lita bygd er Sogndal ekstremt positiv til nyskapning og alt “ungommen” finner på. Kombinert med en uhøytidlig tone som bare sogninger kan ha, så skaper det et trivelig miljø som man får lyst til å gjøre enda bedre. Det er ikke det som kanskje først og fremst får meg til å flytte hit – men det får meg til å bli.

 

Denne nettstaden brukar informasjonskapslar. Ved å fortsette å bruke nettstaden seier du deg einig i vår bruk av informasjonskapslar.